Jeg har skrevet litt om dette før også, men det har reist seg flere spørsmål, så jeg tenkte kanskje jeg kunne svare på noen av de.

Noen tidligere innlegg om temaet:

Hvorfor jeg ikke har barna mine i barnehagen

Hvordan er det å være hjemmeværende, hva gjør du hele dagen?

Barnehagene vil ALDRI bli bra nok for ettåringer!

Plan A vs. Plan B

Noen sprøsmål har jeg fått direkte og noen er spørsmål jeg har fanget opp i andre artikler og kommentarer. Jeg vil også svare på noen påstander jeg har sett.

Jeg tror mange ikke helt vet hva det innebærer å være hjemme på heltid i mange år, og har  et uriktig bilde av det. Så kanskje dette kan oppklare noe.

Er det kjedelig å være hjemme med barn?

Alt kan bli kjedelig, tror jeg. Men jeg kjeder meg sjelden og har mye å gjøre og veldig gode muligheter for utvikling av både egenskaper og ferdigheter. Jeg elsker friheten til å står fritt til å disponere dagene slik det er best for oss. Jeg har ikke tid til å kjede meg. Men jeg føler det er viktig at jeg også har voksenkontakt gjennom uken. Det er godt å kunne snakke med andre voksne damer, og det får jeg gjort. I perioder hvor det har vært lite av det, kan jeg føle at jeg blir litt isolert. Så det er smart å legge opp til å treffe andre. Men nå har jeg også såpass store barn som jeg kan snakke med om andre ting enn togbaner også, og det setter jeg pris på.
 

Mottar du noen støtte fra NAV?

Nei, mottar ingen støtte fra NAV. Vi får kun vanlig barnetrygd som alle andre og kontantstøtte når vi har krav på det.

Hvordan klarer du å sosialisere barna?

Jeg føler at det å skulle sosialisere barna er en litt oppskrytt barnehageting. Barna trenger ikke å gå i barnehage for å sosialiseres. Den største grunnen til at barn er i barnehagen, tror jeg er fordi foreldre jobber, og ikke fordi barna trenger å sosialiseres, de trenger rett og slett barnepass. De blir sosialisert i barnehagen, det er ikke det, men de trenger ikke barnehagen for å bli sosialisert. De blir sosialisert helt naturlig sammen med mor og far og søsken, og andre mennesker som venners barn og søskenbarn som de treffer. De færreste barn er helt isolerte fra andre mennesker. Om man ikke har søsken, kan nok barnet ha stor glede av å være litt sammen med andre barn i barnehage, men jeg tror ikke det er nødvendig med full dag hver dag.
Mine barn sosialiseres/har omgang med søsken, andre barn på skolen (jeg har med minstemann når jeg henter skolebarna og lar han leke der en stund før vi drar hjem), leker med venners barn og besteforeldre. Alt i helt naturlige doser. Aller er meget sosiale av seg.

Hvordan klarer du å sysselsette barna?

Man tror kanskje at man må sysselsette dem så veldig, men det tror jeg ikke. Jeg har gjort masse forskjellige morsomme ting med barna opp igjennom årene. Men ikke noe spesielt organisert. De finner på ting selv. Jeg har jo mye husarbeid å gjøre, og jeg leker ikke med de som er hjemme hele dagen. De finner på ting å leke selv, det må de jo, og det lærer de så mye av! De er også mye sammen med meg når jeg f.eks. sorterer klær, og legger på plass tøy og vasker og gjør diverse husarbeid. Jeg kan gi dem en klut å be de vaske flekker de ser på dørene eller noe sånt. Eller vaske kjøkkenstolene. De er ganske enkelt med på virkeligheten. Og de har tid og rom til å være kreative både selv og sammen med meg. Hvis vi vil klippe og lime noe så gjør vi det.

Hva med alt du går glipp av?

Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, men at jeg derimot får med meg det som betyr aller mest for meg. Det er ikke noe offer for meg å være hjemme med barna. Det ville vært et offer om jeg ikke var det, men hadde muligheten. For alle de som faktisk ikke har noe valg vil jeg ikke si at de ofrer tiden med barna, for av og til må det til for å få det til å gå rundt. Når det er sånn tror jeg at de bruker tiden de har igjen til fornuftig tid med barna.

 

Hva er det du lærer ved å gå  hjemme?

Jeg lærer å jobbe selvstendig, disponere tiden, være effektiv, være tålmodig, være takknemlig. Og utover det har jeg jo muligheten til å lære meg hva jeg vil via nettstudier og bøker.

Hva er de viktigste egenskapene du trenger for å være hjemme?

Tålmodighet og selvdisiplin er det første jeg kan komme på.

Er mor bra nok?

Mor er ikke bare bra nok, mor er BEST! Så lenge mor er mentalt frisk er mor best. Ingen mor skulle tvile på det. Man får inntrykk av fra forskjellige politikere at mor bare er bra nok så lenge man har permisjon og at så fort barnet er ett år så må pedagoger og eksperter inn i bildet, for da kan ikke lenger mor gi barnet alt det trenger. Mor ER bra nok, mor er BEST!

Barna går glipp av mye når de ikke er i barnehagen.

Gjør de? Når det er snakk om barn under 3 år, mener jeg at de ikke går glipp av noen ting om de ikke er i barnehagen. Når mor er tilstedeværende går ikke barnet glipp av noe. Mange barn har gode minner fra barnehagen, og det er kjempefint, det. Mine barn har ikke vært i barnehagen, men har fortsatt gode minner fra ting vi har gjort sammen. Det er jo ikke sånn at alle barn som ikke er i barnehagen går rundt å kjeder seg.

Barnehagen er pedagogisk lagt opp- hva har mor å stille opp med?

Ja, det kan man lurer på. Hva i alle dager har mor å stille opp med mot pedagogiske barnehager? Man kan heller snu på det, og spørre hva har barnehagene å stille opp med i forhold til mor? Jeg vil tro at alle mødre ville påstå at ingen er så glad i barnet deres som dem selv. Og der ligger hele svaret.
Jeg mener ikke å si at fordi mor er mer glad i barnet sitt enn noen av de ansatte i en barnehage, så må barnet være hjemme hele tiden. Det er fint for barn å bli trygge på andre mennesker også, men det trenger ikke å skje fra ett års alder. Det er ikke noe man trenger å stresse med.
Mor må ikke tro at hun ikke er god nok, at hun ikke kan gi barnet det det trenger, at hun ikke klarer å sysselsette eller sosialisere. Barnehagen kan ikke gi barnet mer enn det mor kan, men mor kan gi barnet mer enn hva en barnehage kan. ( Vel og merke når mor er psykisk oppegående).

Hvorfor er det alltid snakk om MOR og ikke FAR som er hjemme?

Kanskje fordi mor ammer? Og at det dermed er mest praktisk siden hun etterhvert også kommer til å føde flere barn. Iallefall er det sånn for oss. Her er det mest nærliggende at det er jeg som er hjemme. Men jeg vet om familier der far er den som er mest hjemme. Far er også en viktig omsorgsperson for barna og skal absolutt ikke undervurderes. Men så lenge barnet ammer og mor står for næringen til barnet, blir det veldig viktig at hun er tilgjengelig ganske mye.

Hvordan bidrar man til samfunnet hvis man ikke tjener penger?

Alt handler vel om penger, gjør det ikke? Jeg synes at det å oppdra barn er å bidra til samfunnet.
Jeg hører flere si at de føler de må jobbe for å bidra i samfunnet. Da tenker jeg at noen er blitt litt hjernevasket, kanskje av politikere. Jeg vet ikke helt hvor de får det fra. Men uansett, for vår del, er det sånn at vi klarer oss selv, vi mottar ikke noe støtte fra nav, vi som en enhet i samfunnet, en familie, betaler all den skatten som kreves av oss. Så jeg føler absolutt ikke at jeg ikke bidrar til samfunnet.  Mannen min kunne ikke ha jobbet så mye hvis ikke jeg hjalp til å gjøre det mulig for han. Vi bidrar til familien på hver vår måte, og også til samfunnet. Vi begge bidrar til å betale skatt selv om en av oss ikke har inntektsbringende arbeid.
Jeg ønsker å være der for barna mine, og vi har gjort det sånn at vi får det til, så jeg har ingen dårlig samvittighet for det.
Jeg bidrar ved å oppdra lovlydige og ansvarsbevisste og trygge og ressursterke borgere, som etterhvert kommer til å betale skatt.

Hvorfor foreldre føler seg inkompetente etter 1. leveår til barnet.

Det er fordi de føler at det forventes av dem at de begynner å jobbe å «gjøre nytte for seg» så fort barnet er ett år. Dette har de hørt så mange ganger, alle andre gjør det, og det er sånn det skal være. De tror fordi politikere snakker om det, at barna må i barnehagen. Men jeg ser flere og flere om protesterer mot tidlig barnehagestart nå. Jeg tror mange har følt på at ett år er litt tidlig. Det er ikke det rette for alle.

Spiller det noen rolle for barnet hvem som tar vare på det?

Selvfølgelig! Når jeg er syk, eller opprørt, eller noe har hendt, den første jeg ringer til, er min mor! Og jeg er 34 år.
Såklart det spiller noen rolle for barnet hvem som tar vare på det. Selv om det har vært hos besteforeldrene, som er det nest beste, så vil barnet alltid til mor.
Hvis de er borte på overnatting og lengter til noen, så er det alltid til meg.
Mor representere det trygge og gode.

Mor er viktigere for barnet og vil alltid være viktigere enn pedagoger i en barnehage. Jeg tenker at mødre må ikke tro at de ikke er bra nok i forhold til pedagoger og andre utdannede barnehageansatte.

Ingen kan skryte så oppriktig av en tegning som en mor, eller blåse på et sår som en mor kan, eller trøste og forstå som en mor. Jeg har opplevd at barna mine har blitt misforstått sammen med andre voksne. Da har jeg visst hva barnet mitt mente, og så har barnet fått en litt negativ kommentar og blitt misforstått og blitt oppfattet som vanskelig, når jeg så hva som skjedde og skjønte hva barnet mitt mente. Det var da heller den andre voksne som var vanskelig og som ikke forstod.

Generelt tror jeg det er viktig at mor og far har hovedomsorgen for barnet, menneskene som ga det liv. Å bli vendt ryggen til av mor eller far gir mye større påkjenninger enn å bli vendt ryggen til av hvilken som helst annen. (For å sette det på spissen). Det høres kanskje ut som om jeg sier at hvis et barn er i barnehagen så er det det samme som at mor og far vender ryggen til. Det mener jeg selvfølgelig ikke, jeg sier bare at det spiller noen rolle hvem som tar seg av barna. Foreldrene er viktige i alle barnas faser. Hvordan barna har det hjemme når de kommer hjem fra barnehagen og hvordan det har det når de kommer hjem fra skole og andre ting. Gjennom hele oppveksten er det mor og far som uunngåelig har størst påvirkning på barna, enten på godt eller vondt, enten de vil det eller ikke.

-

Det ble kanskje litt mye snakk om barnehage vs. barna hjemme her. Det er også mye fokus på dette i flere medier for tiden, da særlig når det gjelder de aller minste barna.. Det ser ut som om mange åpner øynene for andre muligheter enn at barna skal begynne i barnehagen ved ett års alder. Jeg ser mange sier at for dem fungerer det fint. Og det er jo fint. Men jeg ser også mange som uttrykker at de egentlig synes det er veldig tidlig.

Hva tenker du om noen av disse spørsmplene/påstandene?

Eller har du hørt andre påstander?

Linda

-

PS: Min søster og jeg har opprettet en gruppe på FB for hjemmearbeidende mammaer. Vi som er hjemme med barna er noen ganger litt alene og passer ikke alltid helt inn fordi vi velger å være hjemme med barna våre. I denne gruppen kan vi støtte og heie på hverandre når vi trenger det og oppmuntre hverandre og dele erfaringer. Det vil også være mulighet for alle til å legge ut støttende rapporter og sitater om mor-og-barn-relasjonen.

Det er ikke ment som en «sippe-gruppe», altså, men en koselig gruppe der vi ser at vi er mange som gjøre det samme.

Her er linken til siden: http://www.facebook.com/groups/338028979591452/338032859591064/?notif_t=group_activity

Jeg vil oppfordre alle hjemmearbeidene til å legge seg til og også legge til alle dere kjenner som også er hjemmearbeidene mammaer.

Lik absolutt hjemme på FB for oppdateringer om barn, familie og morsrollen og andre ting jeg deler der som ikke kommer her.